I helga har jeg og jentene mine hatt en liten vestlandstur til Vik i Sogn, hvor mammas familie er i fra.
Det var en litt vemodig tur, men når den først var trist og tankefull, så ble det en vakker opplevelse av det vakreste vinterværet vi kunne få.
Min lille hermetikk-hjertelykt ble veldig fin på graven til min
onkel. Hjerte symboliserer alt - hvor stort savnet har vært siste året og hvor
glad jeg var i han.
Sola når ikke ned til bygda noen få uker rundt nyttår, men den skinner på fjellene rundt.
Og jeg kunne stått og betraktet dette vakre lyset i evigheter. Disse fjellene var også utsikten min da
jeg satt og spiste frokost ved samme bordet som da jeg var liten og fikk servert frokost av mormor.
Alle de gode minnene skal jeg ta med meg videre!